…og se på situasjonen i Drammensdistriktet slik som jeg personlig opplevde den – ikke som offer, men som journalist. (Fra Per Bratlands Er vi slik, 1971. s 43-44)
Drammen og Buskerud har aldri vært noe tilbakeliggende distrikt. Elven har fungert som en livgivende pulsåre gjennom alle tider – i alle fall helt til det siste -, og kommunikasjonene har stort sett vært bedre enn de fleste andre steder i landet. Industrialiseringen tok til meget tidlig, og hele vassdraget fra Drammen til Hønefoss var før krigen et slags Ruhr for norsk papirindustri samtidig som vi finner både glassverk, mekaniske verksteder, gummivarefabrikker, tekstilindustri og andre bransjer representert. Dessuten jordbruk og skogbruk av alle varianter.
Dagliglivet, det vi så av det, var i tyve- og tredveårene ikke stort annerledes enn i dag. Motene var andre, og det var en høyst ujamn klesstandard – og også varierende renslighet. Menneskene hadde kanskje bedre tid, i alle fall mens de var på torget og fiskebryggen i Drammen. Men innenfor hjemmets fire vegger var bildet av dagliglivet et helt annet, fullstendig fremmed for dagen i dag. I byen var det mange hjem med høy boligstandard i form av rom og hushjelper – begge deler var relativt billig. Men i arbeiderstrøkene bodde folk trangt og primitivt. Veggelus var nokså alminnelig i gamle gårder, og av dem var det mange.
Arbeidsledigheten var det verste, først og fremst for dem som ble direkte rammet, men ringvirkningene var store. For å mildne virkningene for ofrene ble nesten alt arbeid rasjonert. Det skjedde i forståelse med fagbevegelsen på de fabrikker som gikk med redusert personale eller med innskrenket drift i tid. Like fullt var det store skarer som aldri slapp til. For noen av disse, i første rekke familieforsørgere, ble det satt i gang underbetalt nødsarbeid – helst vedhogging eller steinpukking, men også hele veianlegg. Et av disse prosjektene ble døpt «Vanviddsveien» av folkevittigheten. Men, som sagt, selv nødsarbeid var det trangt om. Utallige familier hadde bare forsorgen i leve av.
Nåværende helsedirektør Karl Evang og doktor Otto Galtung Hansen ga før krigen ut en bok om kostholdet i denne tiden. Det heter der at det høyeste antall forsorgsunderstøttede i Norge ble nådd i 1935 med 158209 hovedpersoner. Det vil si at familiene deres kommer i tillegg. Statistisk Sentralbyrå utarbeidet i 1925 en tilnærmet metode til å beregne hvor mange mennesker forsorgsunderstøttelsen i virkeligheten omfattet. Det tilnærmede tallet var i 1925 199303, i 1932 315000 – og, heter det, «anvendes den samme beregningsmetode for det år da vår undersøkelse fant sted, 1933, får man som resultat at ca. 331000 mennesker i vårt land var forsorgsunderstøttet, dvs ca. 11.8 prosent av den samlede befolkning».
Dette tallet steg litt til, slik at mellom hvert åttende og niende menneske i landet mottok hjelp fra fattigvesenet. Dette skjedde år etter år, samtidig som andre hundretusener bare hadde halv arbeidsdag. Drammen by hørte slett ikke til de verst stilte – heller tvert om. Men utenfor bygrensen var det ille – rett og slett blank nød. Der kom jordbrukskrisen i tillegg til industrikrisen.
Bratlands Bilder 