De dyrebare billeder

Lørdag 12.juli 1930 ga avisa Fremtiden i Drammen ut et spesialnummer
i anledning sitt eget 25-års jubileum.  I reportasjen «Hvorledes Fremtiden blir til» beskrives det hektiske livet i redaksjonen. Alle medarbeidere og arbeidsoperasjoner blir presentert i tekst og bilder.

«Fremtidens fotograf» er med på laget, han har jobbet for avisa et par år,
men blir her for første gang tydelig plassert med tilhørighet og tittel.
Per er utvilsomt igang med sin fotokarrere. Han er litt yngre enn avisa,
fyller snart 23.

IMAG9994

Bildetekst: «Fremtidens fotograf, Per Bratland, betrakter fornøyet
resultatet av dagens fotografering.»

(Fotograf ukjent)

Utfordringene med å sette sammen en avis er godt beskrevet i reportasjen – det høye tempoet, sakene som kommer inn i løpet av dagen og presses inn
i et avansert puslespill. Passer ikke brikkene blir de nådeløst kutta. Den tidas teknologi ga lite rom for justeringer og omskriving. Men fotografiene har en høy og mer beskytta status. I stedet for å kutte bilder kan de bli forskøvet i tid, «De dyrebare billeder settes over til neste dag». Det var altså greit med gårsdagens nyheter, om det var i form av bilder.

«Kl. ½ 3 er Bratland på pletten med klisjeene fra Oslo og så melder spørsmålet seg hvorledes det skal bli plass til de med så store anstrengelser og omkostninger anskaffede billeder! Og samtidig kommer den siste forsendelse av manuskript fra Svendsen om rettsaken, og de siste telegrammer fra Telegrambyrået.»

«Ti minutter på tre melder ombrekkeren av at tross den første utkastelse ennu er nesten to spalter form meget. Redaksjonssekretæren må igjen til å kaste ut. Denne gang går det ut over et par avsnitt i rettsreferatet og brandreferatet, et av de dyrebare billeder settes over til neste dag, et sportsreferat skjæres brutalt over…»

Som avvisere mot snøras

fremtiden6

Hvittingfoss sagbruk og høvleri ble nedlagt i 1932 etter 30 års drift.

Jeg husker fra mine tallrike reiser for «Fremtiden» i denne tiden, også en ned Lågendalen til Hvittingfoss. Bruket sto, det visste jeg, og instruksen var: Se hva folk egentlig lever av der, for det er jo ikke noe annet enn bruket. Jeg ga det opp, orket ikke.

Da jeg steg ut av bussen som eneste passasjer, så jeg «døde» skikkelser, fullstendig apatisk ungdom stå opp mot husveggene i rad og rekke – omtrent som avvisere mot snøras om vinteren. De få spørsmålene jeg stilte, ble ikke besvart med annet enn skuldertrekninger. Jeg nøyde meg med et par fotos, som jeg har den dag i dag. Deretter gikk turen til myndighetene som ikke kunne hjelpe meg med noe av interesse – de ga bare uttrykk for det vanlige, fortvilte håp om at dette ikke ville vare for lenge. Karene ved husveggen sto der fortsatt da jeg kom tilbake. De hadde ikke rørt seg så mye som en millimeter. Jeg tok samme bussen nordover igjen.
(Fra Per Bratlands Er vi slik, 1971. s 45)

La oss ta en rask tur tilbake…

…og se på situasjonen i Drammensdistriktet slik som jeg personlig opplevde den – ikke som offer, men som journalist. (Fra Per Bratlands Er vi slik, 1971. s 43-44)
Barn i Drammen tidlig på 1930-tallet

Drammen og Buskerud har aldri vært noe tilbakeliggende distrikt. Elven har fungert som en livgivende pulsåre gjennom alle tider – i alle fall helt til det siste -, og kommunikasjonene har stort sett vært bedre enn de fleste andre steder i landet. Industrialiseringen tok til meget tidlig, og hele vassdraget fra Drammen til Hønefoss var før krigen et slags Ruhr for norsk papirindustri samtidig som vi finner både glassverk, mekaniske verksteder, gummivarefabrikker, tekstilindustri og andre bransjer representert. Dessuten jordbruk og skogbruk av alle varianter.

Dagliglivet, det vi så av det, var i tyve- og tredveårene ikke stort annerledes enn i dag. Motene var andre, og det var en høyst ujamn klesstandard – og også varierende renslighet. Menneskene hadde kanskje bedre tid, i alle fall mens de var på torget og fiskebryggen i Drammen. Men innenfor hjemmets fire vegger var bildet av dagliglivet et helt annet, fullstendig fremmed for dagen i dag. I byen var det mange hjem med høy boligstandard i form av rom og hushjelper – begge deler var relativt billig. Men i arbeiderstrøkene bodde folk trangt og primitivt. Veggelus var nokså alminnelig i gamle gårder, og av dem var det mange.
Boliger for fattige i Drammen på 1930-tallet

Arbeidsledigheten var det verste, først og fremst for dem som ble direkte rammet, men ringvirkningene var store. For å mildne virkningene for ofrene ble nesten alt arbeid rasjonert. Det skjedde i forståelse med fagbevegelsen på de fabrikker som gikk med redusert personale eller med innskrenket drift i tid. Like fullt var det store skarer som aldri slapp til. For noen av disse, i første rekke familieforsørgere, ble det satt i gang underbetalt nødsarbeid – helst vedhogging eller steinpukking, men også hele veianlegg. Et av disse prosjektene ble døpt «Vanviddsveien» av folkevittigheten. Men, som sagt, selv nødsarbeid var det trangt om. Utallige familier hadde bare forsorgen i leve av.

Veiarbeid Buskerud tidlig på 1930-tallet

Nåværende helsedirektør Karl Evang og doktor Otto Galtung Hansen ga før krigen ut en bok om kostholdet i denne tiden. Det heter der at det høyeste antall forsorgsunderstøttede i Norge ble nådd i 1935 med 158209 hovedpersoner. Det vil si at familiene deres kommer i tillegg. Statistisk Sentralbyrå utarbeidet i 1925 en tilnærmet metode til å beregne hvor mange mennesker forsorgsunderstøttelsen i virkeligheten omfattet. Det tilnærmede tallet var i 1925 199303, i 1932 315000 – og, heter det, «anvendes den samme beregningsmetode for det år da vår undersøkelse fant sted, 1933, får man som resultat at ca. 331000 mennesker i vårt land var forsorgsunderstøttet, dvs ca. 11.8 prosent av den samlede befolkning».

Barn i vintergater, Drammen tidlig på 1930-tallet

Dette tallet steg litt til, slik at mellom hvert åttende og niende menneske i landet mottok hjelp fra fattigvesenet. Dette skjedde år etter år, samtidig som andre hundretusener bare hadde halv arbeidsdag. Drammen by hørte slett ikke til de verst stilte – heller tvert om. Men utenfor bygrensen var det ille – rett og slett blank nød. Der kom jordbrukskrisen i tillegg til industrikrisen.

hester i Drammen tidlig på 1930-tallet

Blant grønnsaker og folk i Drammen

En samling bilder tatt av Per Bratland tidlig på 1930-tallet i Drammen sentrum. Motiver og miljøer han likte å forfølge og formidle. Det burde kunne selges, det burde kunne være til å leve av. Han laget postkort og han leverte bilder til avisa Fremtiden. I pressefotografenes tidlige år i Norge.

Per Bratland Drammen 09

Hva har hun i posen? Sprø sukkererter, eller noe annet uimotståelig fra en av selgerne på torget? Bildet er tatt en seinsommer i Drammen tidlig på 1930-tallet. Per er omtrent 25 og han beveger seg allerede på en karakteristisk måte blant folk, med sitt kamera.
Distansert deltakelse.

Per Bratland Drammen 25

Unge torghandlere i Drammen på 1930-tallet. Voksenverdenen består av diffuse statister mens barnas spenningspunkt ligger og svever et sted rett over potetene. Er det pris, kvalitet eller noe helt annet det dreier seg om?

Foto: Per Bratland

Selv om sommerens heteste dager var tilbakelagt, får jeg inntrykk av at dette var en varm dag på torget. Både for grønnsakselger og kjøper.

Per Bratland Drammen 17

Med luftigere antrekk og lettere bør går det helt greit å nyte septembersola. Menneskene ved fontenen i bakgrunnen gir også et inntrykk av byen som et sted for forlystelse og rekreasjon.

Visuell journalistikk

aktuell_newyork2

Ingen uvilje mot å skrive. Men en forståelse av at bildene hjelper til  å strekke ordene ut mot nye dybder og høyder. Og omvent. Det hjelper ofte med litt tekstinformasjon. Bildet av vinduspusseren i New York ble tatt av Per Bratland i 1947. Fotografen hadde vist høydeskrekk.